Det er spennende å lese om sms-undervisningsoppleggene som beskrives rundt om i kursbloggene nå! Selv har jeg ikke gjennomført noe opplegg, så jeg tenkte jeg heller skulle ta tak i en melding som jeg selv har skrevet, og som jeg mener gir et hint om sms-språket som identitetsmarkør. Jeg har nemlig en tanke om meg selv om at jeg til å være 32 år gammel sannsynligvis er både konservativ og ikkerasjonaliserende når det kommer til disse kortmeldingene. En kikk i utboksen min viser at jeg likevel ikke er helt håpløs: Jeg skriver riktignok aldri på dialekt og bruker aldri d i stedet for det, men drister meg til et feks i stedet for for eksempel, og kutter subjektet både hist og her. Det hender også at jeg avslutter en melding uten punktum el.l, evt. navnet mitt, men det er heller sjelden – selv synes jeg det er ubehagelig å få meldinger som ender i løse lufta, og jeg ønsker å vise respekt for mottakeren ved å spandere et punktum mot slutten. Jeg liker nemlig å se på meg selv som en skikkelig person når det kommer til skriftspråk. Gjerne lekende, men ikke lettvint!
Men et eksempel, altså: ”Hei Ivar! Jeg blir sein til møtet i dag, men kommer. Mette” Til meg å være er dette faktisk en ganske kortfattet melding. Men, den er skrevet i all hast tidlig en morgen – jeg skal si fra til fagleder at jeg blir forsinket til seksjonsmøtet, og det er på ingen måte anledningen for småprat. Likevel tar jeg meg tid til en innledende hilsen og navnet mitt til slutt, selv om jeg både håper og tror at fagleder har lagt meg inn i telefonlista. Til tross for at disse to formalitetene sannsynligvis ikke har noen informativ funksjon, liker jeg å gjøre det på denne måten. Et godt hei (uten komma etter seg – det glemmer jeg alltid – så mye for ”skikkeligheten”...) gir futt og energi til meldinga, og det at jeg skriver navnet mitt markerer en akkurat passe høflig distanse. Hilsen fra ville blitt helt feil, for ikke å snakke om det halv-intime M – skulle jeg komme der og gjøre krav på en hel bokstav for meg selv?
Meldinga viser også min inngrodde motstand mot å kutte diftongen i sein. Sen er fisefint, og det er ikke jeg. Tidligere hadde jeg en telefon med gullfiskhukommelse, og jeg måtte støtt og stadig lære den at det heter sein når det er jeg som skriver (dessverre er det et ord jeg ofte har bruk for) – nå holder ordet seg trofast på plass i ordlista, og er derfor bare ett tastetrykk mer tidkrevende å skrive enn sen. En kjapp kontroll forteller meg imidlertid at jeg fluksens bør lære den nye telefonen min å skrive rein, for jeg kommer ALDRI til å skryte av at jeg har gjort rent til jul!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Det var da som svarte grønne granskauen. Her hadde jeg skrevet en lang kommentar, på nynorsk og all ting. Nå har innlegget forsvunnet og jeg finner det aldri igjen. Nå er jeg sur, men siden det ikke er din skyld, Mette, så skal jeg forsøke å besinne meg. Men jeg kommer neppe til å være sælig morsom (i sist innnlegg syntes jeg i grunnen at jeg hadde fått et par gode poeng). Nok surmuling: til saken.
Du er jo ikke den eneste som skuer til din egen navle når du skal analysere en tekstmelding, men navlebeskuinga di er også til glede for oss andre :-)
Gjennom det vi skriver i tekstmeldingene signaliserer vi hvem vi er, og ikke minst at vi er bevisst den vi kommuniserer med. Man tillater seg kanskje å være litt mer lettvint med kjæresten eller en venninne, enn hvis man skriver en melding til faglederen sin. Vi snakker altså om ulike stilnivå.
Jeg ønsker også å føre et tilnærmet korrekt språk i tekstmeldingene mine, men må innrømme at jeg velger noen lettvinte løsninger i blant. For eksempel skriver jeg ofte egenavn med liten bokstav, selv om det skjærer meg i hjertet.
Lykke til med opplæringa av mobilen din. Håper ikke den er like treig som min. Den skjønner fortsatt ikke at jeg ønsker å skrive "ok", og forsøker seg på "øl" hver gang. Men det kan kanskje skyldes at den mener at jeg burde skrive "det er i orden".
Spesielt og morsomt skråblikk på ditt eget sms-liv. Bak og under humoren får du formidlet relevante aspekter om sms og identitet. Jeg tror du påpeker typiske og representative elementer. Det hadde gjort seg med flere tekstmeldingseksempler. Er denne tilnærminga, dette perspektivet gjennomførbart i et klasserom? Det hadde vært interessant å observere....
Harald Morten
Dessverre fikk jeg ikke tid til å kommentere innlegget ditt. Men når jeg leser det nå, vil jeg si at du har nedlagt et flott arbeid.
Legg inn en kommentar